Filmregissøren Margreth Olins forteller om føttene sine i filmen ”Kroppen min”. Dokumentarfilmen kunne være pensum på livets pikeskole. Her blir den en stemme som blander seg med andre fabulerende røster i teksten “Hennes indre kropp”. I teksten forteller jeg om føttene mine, og andre kroppsdeler, slik de ser ut når man henter dem frem fra skuffer og skap i sitt indre.
Teksten “Hennes indre kropp” begynder med en fottur:
“Midt i Danmark er det en bukt som er så rund at den nesten biter seg selv i halen. Århusbukten, heter den, og her folder en strand seg ut med den hviteste sanden man kan tenke seg. Langs stranden vokser det nyperoser, slik det gjør mange andre steder langs kysten.
Små veier går som vener ned mot stranden, og langs veiene ligger hus etter hus med familier som steller og ordner rundt seg. Her kan man gå barfotet uten å tråkke på glassbiter eller gjenglemte matrester. Så det var det vi gjorde. Den gang stranden var vår.
En natt tidlig på sommeren, på den tiden svarttrostene synger på hvert tak, gik en ung mann og jeg på en av veiene ned mot stranden. Ingen av oss hadde på sko. Asfalten var ru og prikket oss under føttene. Etter en stund ble jeg følelsesløs og kjente ikke lenger fotsålene. Beina gikk av seg selv. Jeg nærmest seilet ved siden av den unge mannen. Jeg sa ingenting. Natten var for sort og full av måneskinn til å kommentere rare følelser i føttene.”
Vil du lese mer? Se “Hennes indre kropp” i skuffen med Litterær sakprosa
